mandag 21. april 2014

..og plutselig stod det en garasje der!

Det hendte i de dager at HM begynte å bygge garasje. Så var han og snublet litt fra et tre, da, og garasjeprosjektet ble mildt sagt skrinlagt. Jeg mener, det er mange ting jeg kan, og det er mangt jeg ikke kan som jeg likevel hiver meg over, men å bygge en garasje? Nei. Det er for meget.

Men den godeste HM, han er en skikkelig stapeis (det er et positivt ladet ord om du bor nord for polarsirkelen, jeg lover). Så i kaldeste, mørkeste vintertida gjenopptok den friskmeldte, motiverte hobbysnekkeren arbeidet. Jeg ble til og med rekvirert ut. "Du må holde der og så reiser vi bare opp denne veggen" og jeg bare "Hæ?? Kan da ikke bare reise opp en vegg sånn uten videre??". Men man kan det, skjønner du. I alle fall når mannen har bygd reisveggene i moduler som ligger på betongflata og bare venter, lengter, etter å bli reist opp. Gikk så fint at jeg trodde det knapt selv om jeg stod der og vitnet hele hendelsesforløpet. Med mine stivfrosne, men entusiastiske, fingre.

Jeg har vært ute og hjulpet på prosjektet. Det har mannen satt stor pris på. Jeg målte og kappet og skrudde og holdt. Men min rolle er svært beskjeden. Det er mannen i huset som skal ha absolutt all æren for at vi nå har en tørr garasje å parkere begge bilene i. Et loft å klatre opp og plassere alt turutstyret på. Et sted å fylle opp med sykler, akebrett, verktøy, dekk, soveposer, fiskestenger, lavvo, to små juniorverktøyskasser, leketraktorer, en henger…i det hele tatt.

Vi har fått opp garasjen!!!


Reisverket er kommet opp.

Her har jeg vært ute og knipset litt bilder en mørk og kald januarkveld. Etterpå løp jeg inn og drakk en varm kopp med kakao, til lyden av hammerslagene fra HM. Okei. Ikke helt sant, for han spikrer ikke, og jeg drikker sjelden kakao med mindre en av guttene har mast seg til servering, men det var nok ikke langt unna. Kanskje en kopp te til lyden av skrumaskinen.

Selveste HM.
Er så flott den mannen. Og flink. Skikkelig flink. Tenk å kunne vært bare halvparten så handy!

Og tenk så vakkert det kan være med garasjebilder, da!

Vi har ei gran som står mellom oss og naboene som er klint opp i garasjen. Mannen vil gjerne kappe den, men jeg mistenker at både naboene og jeg gjerne vil se at den får stå. To be continued, liksom.

Dette stillaset stod jeg og vaklet på mens jeg forsøkte å skru fast noen lekter, eller noe. Følte meg ikke veldig høy i hatten. Mannen i huset trakterte plankene som om det var fast grunn. Det samme gjorde treåringen. Toåringen også, forsåvidt, den gangen han klarte å snike seg opp dit uten at jeg fikk det med meg. Storfornøyd, var han. 

Upåklagelig utsikt. 
Vi skal sette inn vindu på loftet vendt mot havet. Jeg ymtet frampå om at det kunne bli et jenterom, hvor jeg kan få innrede med rysjer og blonder og trekke meg tilbake fra testosteronet i hovedhuset. Da holdt mannen på å sende meg sporenstreks inn igjen. Ingen fare for mye blondetakter her i gården, uansett, det er ikke min stil. Men et uforstyrret rom bare for mammaer, jatakk. Mistenker at jeg ikke en gang ville enset blondene.

TA-DA!

Huset vårt ser nesten litt sånn dukkeaktig ut ved siden av garasjen, men du og du så praktisk! Jeg har ei venninne som advarte meg og sa "ikke la ham sette opp garasjen før dere har pusset opp ferdig inne i huset!". Hun snakket visst av erfaring. Jeg skjønner hva hun mener, men likevel, jeg elsker den garasjen. Nesten like mye som mannen. Når jeg nå i tillegg har motet meg opp og har sluttet å parkere på utsiden av garasjeportene, så er det bare himmelsk. Om det regner kattunger og jeg har tre sovende gutter og ørten handleposer som skal være med inn, er det ikke lenger noe problem. Jeg smiler av den utfordringen nå.

Garasje, I love you. Så får det heller være at du kommer til å stjele den nevenyttige mannen min i tiden som kommer. Jeg lager god middag, så han kommer vel smått inn igjen. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar